Harald Beyer-Arnesen er død, 52 år gammel. Med det har vi ikke bare mistet en god venn, men også en mangeårig kampfelle og kamerat fra den frihetlige venstresiden. Og tapet kjennes langt utover Grünerløkkas og Oslos gater; som omreisende, som skribent og som oversetter har Harald bidratt til flere internasjonale prosjekter, og kommer til å bli savnet også av de mange som aldri var så heldige at de lærte han å kjenne personlig. Hans deltakelse etterlot ofte oss andre med en følelse av å ha lært noe, av å ha blitt minna på noe vesentlig; og for de blant oss som en gang ble kjent med Harald som femogtjue år yngre fjortiser, utviste han en tålmodighet og respekt vi fant beundringsverdig.
Man ble gjerne kjent med Harald gjennom de prosjekter han til enhver tid var involvert i: Fra Alta-aksjonen på begynnelsen av 80-tallet, via aktivitet i klubben på Freia og seinere i Kommuneforbundet, til prosjekter som bladet Lønnsslaven, organisasjonen Folkemakt og nå de siste par årene i Anarcho-Syndicalist Review og Frihetlig Forum i Hjelmsgate. For mange av oss ble slike prosjekter starten på et nært — men altfor kort — vennskap. Hans mangelfulle respekt for autoriteter og like fraværende redsel for konflikt gjorde naturligvis sitt til at Harald også skaffet seg fiender, både som debattør og som lønnsslave. Desto flere fagforeningskamerater og anarkistvenner vil av samme grunn være tilstede i hans begravelse.
Det nærmeste Harald kom et motto i sitt liv, var Industrial Workers of the Worlds parole om at en urett mot en er en urett mot alle. Den uttrykte hans dype overbevisning om at frihet — den fulle utvikling av alle materielle, intellektuelle og moralske krefter latente i hvert menneske — er noe som springer ut av menneskers fellesskap, ikke deres isolasjon; og at solidaritet er frihetens fundament. At alles frihet er betingelsen for enhvers frihet, uttrykte for Harald ikke kun en rasjonell livsanskuelse, men også en moralsk, og var drivkraften bak hans ukuelige engasjement for anarkismens sak her på bjerget som i verden forøvrig.
1. mai 2005 kom til å bli Harald Beyer-Arnesens siste. Det ble også det siste noen av oss så til han. Fra felles hoderysten på Youngstorget, som i år igjen var en dag mer for ministre in spe enn for arbeidsfolk, gikk vi videre til å feire dagen utenfor Botsen, hvor fangegruppa på Blitz arrangerte dokketeater for de innsatte. Deretter dro vi på Grønlandshagen, lykkelige over fremdeles å være blant dem som kunne drikke øl i sola. Etter det fortsatte Harald turen bort til Hausmannsgate, til det som skulle bli hans siste politiske møte. Det handlet om mulighetene for å stable på beina nye former for arbeiderorganisering, om mulighetene for en fagbevegelse i ordets egentlige forstand. Hadde Harald kun levd én dag, hadde han nok levd den omtrent sånn.
Jonas Bals
